Hva nå?

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med motivasjonen for tiden, ikke det at jeg ikke liker å løpe – tvert om. Det er deilig å løpe, og litt snø og is hindrer ikke dette. Men jeg trenger noe å løpe mot, et mål. Og det har jeg ikke akkurat nå. Jeg har jo tenkt på Stockholm, og det er en god tanke, men jeg har ikke fått meg til å melde meg på ennå. Og jeg er litt usikker uten at jeg kan si hvorfor. Men jeg føler kanskje ikke noe «driv» for å løpe den. Jeg har egentlig lyst til å løpe Nordmarka skogsmaraton i stedet for, det er i det minste nærmere. Men det er en helt annen løpeopplevelse enn det jeg er vant med. Hm, jeg må finne ut av dette – og det ganske snart.

For jeg trenger et mål, noe som kan gi meg et «spark bak» og holde meg igang. Så det kan ikke være noe jeg har nesten lyst til, det må være opplevelsen jeg «drømmer» om. Og det er det viktig å ha om man skal få til noe.

Sukk. Andre forslag?

november 20, 2010 • Posted in: eBlog • No Comments

Vinterhabitten

Da ligger snøen godt, og isen ligger gjemt under. Temperaturen ute viser akkrat nå -8 grader. Brr.. Da er det bare å finne frem vinterhabitten og piggsko, for løpes skal det.

Siden jeg ikke har kommet meg så langt at jeg har fått kjøpt meg skikkelige vinterklær ennå så løper jeg i min gamle skidress, og siden det funker ganske greit så tror jeg ikke at jeg gidder å kjøpe noe annet. Det eneste er at det flagrer litt, og jeg er litt usikker på hvordan det oppfører seg på langtur. Men det er jo bare å prøve det. Og det skal jeg.

Det er litt mer jobb å komme seg over dørterskelen når det er snø ute, det må innrømmes. Men på samme tid er det ganske så forfriskende, og man føler seg veldig bra etterpå. Så det anbefales. Men vær forsiktig for glatta. Jeg har fått meg en smell før, så jeg tar det litt roligere når det er glatt. Det er bedre å komme frem enn å få seg en tur på legevakta.

november 16, 2010 • Posted in: løping • No Comments

Løpeklubb

Endelig har jeg funnet meg en løpeklubb. Jeg har vært på utkikk etter dette lenge, men enten er de alt for «ambisiøse» eller så – tja, jeg har vel egentlig ikke funnet noe annet. Men nå har jeg altså snublet over Romerike Runners Team (kjedelig navn kanskje), og det virker som en veldig hyggelig gjeng. Trening hver mandag og torsdag kl 1800 utenfor Skedsmohallen, og det er bare å møte opp. De fleste er kanskje noen år eldre enn meg, i hvertfall de jeg har møtt til nå, men det virket som en veldig hyggelig og positiv gjeng. Så nå gleder jeg meg til å trene sammen med dem igjen.

Det går i og for seg helt greit å trene alene, men jeg kjenner at det er veldig mye hyggeligere å ha en klubb man kan løpe i. Det blir litt stakkarslig når en skal ut å løpe i kulden og mørket som er på kveldene nå. Så det å ha noen å løpe sammen med er en veldig god inspirasjonskilde.

november 3, 2010 • Posted in: eBlog • No Comments

Oslo Maraton – endelig!

Endelig har jeg løpt et helt maraton; 42195 meter gjennom Oslo gater ble tilbakelagt på 4:01:56. Jeg er så utrolig glad, både for å ha gjennomført, og å ha gjort det på en anstendig tid.

Det var rimelig kaldt der da vi stilte opp til start, men været var i hvert fall bra. Overskyet, men med muligheter for sol utover dagen. Jeg stilte opp ikke så langt bak fartsholderen for 4 timer, siden det var dette jeg håpet – men ikke helt trodde på. Etter at kanonskuddet(!) smalt kl 1033, var alt et såre kaos og køgang frem til man hadde kommet seg ca 500 meter ut i løypa. Da løsnet det noe og avstanden ble litt lenger mellom deltagerene. Jeg måtte øke farten noe for å finne igjen fartsholderen som hadde forsvunnet i mengden. Av en eller annen grunn hadde ikke han ballong slik som de andre, og det var ikke helt lett å se ham. Men jeg fant han da til slutt, og la meg pent og rolig noen meter bak ham. Der møtte jeg også Thomas, som jeg går på skole med. Det er helt klart hyggelig å løpe sammen med noen man kjenner (og selvfølgelig bruke resten av året på å minne ham på at jeg slo ham med 3 minutter..)

Løypa gikk fra festningsplassen, langs havna ned til Operaen, og videre ned mot Sjursøya hvor vi snudde og løp tilbake til kvadraturen, opp til Carl Johansgate ned til Universitetsgata og opp igjen til Stortingsgaten. Deretter ut på Rådhusplassen, opp vika, langs Gamle Drammensveien mot Sjølyst, tilbake langs Frognerstranda, en runde rundt på kontainerhavna, og så over Aker Brygge tilbake til festningen og så en runde til.

Den første runden gikk egentlig veldig greit, kroppen hadde ikke noe å utsette på den, og farten var etter min oppfatning litt lav for hva kroppen min ville. Men jeg var livredd for å møte veggen på 35 km som «alle» snakker om, så jeg lå bak fartsholderen og tok det med ro. Da vi kom på festningsplassen for å starte på andrerunden, så ble det litt for tett for meg med deltagere. Jeg gled derfor sakte forbi og økte farten en liten aning. Og greit var det, for jeg fant senere ut at fartsholderen hadde sprukket og ikke klarte å holde farten han skulle. Og siden jeg hadde tatt en kjapp beslutning om å løpe uten klokke og alt slik, så hadde jeg ingen indikasjoner på hvordan vi lå an.

Da jeg nærmet meg 30 km begynte jeg å kjenne det godt i beina, og en krampe (kjentes som om det var en hard tennissball inne i venstre lår) begynte å melde sin ankomst. Jeg valgte å bare ignorere den, og la alt mitt håp i at den skulle gå vekk om jeg bare tok det med ro (og det gjorde den, men ikke før ved 38 km..). Magen begynte også å vise tegn på at dette var noe den ikke var vant med, og ikke helt sikker på om den likte. Jeg hadde tatt en banan på alle matstasjonene, og bøttet nedpå med den giftblå Poweraiden som de delte ut for hver 5 km. Grums, grums, det knøyt seg og gjorde det klart at dette var ikke kost den ville se noe særlig mer av. Jeg gjorde også et forsøk på å dytte nedpå noe næringsgel, men det smakte så j*** at jeg ga opp etter å ha tatt halve (Teste på forhånd? Ikke denne karen nei..). Heller sulten og utslitt enn å spy på Carl Johansgate…

Kroppen ble mindre og mindre villig til å samarbeide, og etter drikkestasjonen på Sjølyst hadde den ikke lyst til å løpe igjen, men når jeg først fikk sparket igang beina så klarte jeg å holde farten oppe i hvert fall. Men jeg begynte å grue meg til siste drikkestasjon, kom jeg i det hele tatt til å klare å løpe igjen etter at jeg hadde stoppet for å drikke der? Jeg har så langt ikke klart å drikke i fart, og drikke trenger jeg om jeg skal komme frem i det hele tatt..

Turen inn fra Sjølyst var lang, og jeg følte at det gikk sakte. Gleden over sjøutsikten var nok ikke like stor som den hadde vært ved den første passeringen. Fokuset lå nok med på asfalten, og å flytte på føttene. Bena begynte å bli tunge, og jeg kjente at jeg begynte å bli ganske sliten.

Ved siste mat- og drikkestasjon valgte jeg bare drikke. Kroppen orket ikke mere bananer, selv om de sikker gjorde godt. Jeg var ikke sikker på om jeg klarte med Poweraid heller, men jeg helte i meg en kopp allikevel, og et glass vann for å få vekk smaken som nå var ganske så kvalmende. Ved et siste krafttak klarte jeg å få beina til å løpe igjen, men nå var det slutt fra kroppen sin side. 3 km igjen, og kroppen er i aktivt forfall. Knærne verket, skuldre var stive, albuer knaket, anklene registrerte hvert skritt som ble tatt, og det var et mas å løfte føttene opp fra bakken. For å ikke snakke om nokså høylytt klaging fra hoftene. Men jeg skulle..!

Ut fra Aker Brygge sluttet hode å virke også, og jeg mistet plutselig fullstendig grepet på hvor jeg var og hvor jeg skulle. Jeg viste jeg skulle mot festningen, og den lå over der, men hvor var løypa? Heldigvis var jeg ikke alene, så jeg jeg la meg tett oppi ryggen til en annen løper, og håpet at hun visste veien. Og det gjorde hun, så vi kom oss over på festningssiden. Og da begynte hodet å virke litt igjen også, så jeg klarte å se løypa videre.

Den siste kilometeren ble merkelig, fordi hodet følte at jeg var i mål og at man hadde klart det, mens beina var veldig tydelige på at det var langt igjen. Og ikke nok med det, de siste 500 meterene er på ujevn og gammel brostein. Og en forferdelig bakke opp til festningsporten.. Men nå begynte hodet for alvor å si sitt, og musklene hørte lydig på (heldigvis), så krefter til den siste kneika ble mobilisert og den ble tilbakelagt i grei hastighet. Helt på tampen, de siste 150 meterene ble det til og med en sluttspurt, hvor jeg ble liggende å knive med en annen deltager som også spurtet. Det holdt, jeg kom i mål, med hodet hevet og god stil (tror jeg).

Så sliten! Så sliten! Jeg har aldri vært så sliten noen gang! Men akk så deilig, så utrolig deilig å ha gjennomført! Alle muskler i kroppen er helt tømt for energi, alt har gjort sitt og klart å samarbeide hele veien for å flytte mitt legme 42 km for egen maskin. Og på 4:01:56! En tid jeg drømte om, men knapt håpet på. Sliten, men lykkelig!

Curro ergo sum!

september 28, 2010 • Posted in: løping • No Comments

Veien til maraton

Som mine faste lesere (om det finnes noen..) sikker har lagt merke til så er det en god stund siden denne bloggen har blitt oppdatert. Ikke det at det har vært lite å skrive om, for det har egentlig skjedd ganske mye, men det har helt til det siste vært litt usikkerhet om hvorvidt jeg kom til å være klar til å stille til start. Det siste jeg skrev var jo at jeg hadde klart å pådra meg noen avrevne muskelfibre, noe som det har tatt j*** lang tid å komme over. Det har gått tregt, men det har i hvertfall gått fremover.

Jeg hørte litt på en av legene på jobben som rådet meg til å strekke og tøye mye, og så sakte forsøke å løpe litt om gangen. Og det har jeg gjort, i nærmest alle trapper jeg har gått, ved alle bussholdeplasser jeg har stått på, har jeg brukt anledningen til å tøye ut leggen. Og sakte men sikkert virker det som om beinet har kommet på plass igjen. Så når jeg endelig følte at jeg kunne løpe uten å bekymre meg om dette, så var det i og for seg bare halvannen måned igjenn til start.

Og da kom forkjølelsen… To svært viktige uker uten mulighet for å løpe i det hele tatt. Man kan vel ikke akkurat si at jeg var i noe spesielt godt humør i denne perioden. Når ting endelig så ut til å gå riktig vei, så ble det altså bråstans igjen.

Men jeg kom nå over dette også, og følte meg relativt klar når jeg møtte opp til start på søndag. De fleste turene jeg hadde fått løpt før start lå på omkring 11-15 km, med en 30 km tur som lengste. Mne jeg hadde i hvert fall en viss kontinuitet, så beina var vandt med å løpe. Om ikke så langt som et maraton er.

Nye sko har jeg fått handlet meg også, etter en langt betenkningstid om hva jeg skulle ha, og om jeg egentlig skulle skifte sko så kort før maraton. Men jeg bestemte meg for å forsøke meg på et par lettvekts/konkurransesko, og endte opp med Mizuo Wave Ronin 2 (flott navn skal det ha), og siden har jeg aldri sett meg tilbake. Så utrolig delige å løpe med, og de passer føttene mine helt perfekt. Og i tillegg så ser de ganske kule ut, i motsettning til de fleste andre løpeskoene jeg har sett.

What I talk about when I talk about running

Murakami skriver stort sett ganske merkelige bøker, og det er jo det som gjør at vi (i hvert fall jeg, men jeg tror ganske mange fler også) liker ham. Denne boken er intet unntak i så måte. Den er en salig blanding av Murakamis livshistorie, treningsnotater, dagbok, filosofi, trening, skader og svette. Det er ikke godt å si hva denne boken egentlig handler om, men det er mye som tyder på at den handler rett og slett om å løpe. Og den er verd å lese, enten man løper eller ikke. Men jeg vil bli veldig forundret om man ikke tar seg en løpetur etter at man har lest denne boken, selv om Murakami sier at ikke dette er hans intensjon. Han er veldig glad i å løpe, men alle andre må jo finne sin egen vei.

Murakami kommer også med et fantastisk begrep, som han rett nok tillegger en uidentifisert person som han har snakket med, som jeg kommer til å ta med meg videre. Og jeg har egentlig veldig lyst på en tskjorte med dette trykket:

Pain is inevitable.
Suffering is optional.

september 28, 2010 • Posted in: Bøker, løping • No Comments

Løping – en verdenshistorie

Det er ikke veldig mange bøker som er skrevet om løping, i hvert fall ikke bøker som tar for seg et eller annet treningsprogram eller test av utstyr som man ikke egentlig trenger. Men Thor Gotaas skrev en slik bok i 2008, og ettersom den stod i biblioteket og lyste mot meg så var det jo bare å sette seg ned med den. Og det er det virkelig verd, for boken er utrolig spennende og motiverende. Gotaas går gjennom løpingen sett med en historikers øyne, fra løping som gave fra gudene – gjennom et relativt kjent løp fra Marathon til Athen, raske finner, og kvinner som løper om kapp med hester. Disse historiene fengslet meg helt, og er svært underholdene skrevet. I de siste kapitlene tar han for seg mer moderne løpehistorie, med Grete Waits og Ingrid Kristiansen som høydepunkt sett med norske øyne; men disse syntes kanskje ikke jeg var like spennende lesning som de første kapitlene. Men verd å få med seg, det er den.

september 28, 2010 • Posted in: Bøker, løping • No Comments