Eiriks løperier

Born to Run

«Born to Run» er en bok skrevet av journalisten og løperen Christopher McDougall, og handler i korthet om hans møte med eksentriske ultraløpere og tarahumara-folket i Mexico. Mellom beskrivelsene av hvordan man arrangerer et ultraløp i Mexicos ørken sper han på med en del filosofi og en del med anekdoter fra løpingens historie og kultur.

Boken er kanskje noe sensasjonspreget, slik som mye amerikansk presse etter mitt inntrykk er. Hvis man klarer å bære over med dette, spesielt i bokens første halvdel, så er det både en inspirerende og facinerende bok. Jeg kommer nok ikke til å reise til Mexico med det første på bakgrunn av denne boken, men jeg ser ikke helt bort ifra at jeg skal prøve meg på et ultraløp etter hvert.

Boken anbefalles, og man kommer raskt til å spare inn hva den koster siden man kommer til å slutte å kjøpe dyre joggesko etter å ha lest denne. I hvert fall tror jeg mitt siste par med dyre sko er kjøpt.

Odysseen

Jeg må ærlig innrømme at denne boken har stått i bokhyllen en stund. Ikke bare fordi jeg har hatt nok annet å lese på fra før av, men 403 tettskrevne sider skrevet på verseformen heksameter ser nokså skrekkinngytende ut i sin form. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle lese boken, så da var det bare å stålsette seg, bla opp på første side, og sette i gang.

Det gikk en side, det gikk to, og … så var jeg solgt! For en bok, for en dramatikk, for et fantastisk uttrykk. Dette må være den ultimate bok! Ikke bare er historien om Odyssevs mange prøvelser veldig spennende, men den er også uhyre flott og poetisk skrevet. Heksameteret kommer man raskt inn i, og når man først har fått smaken på det lurer man på hvorfor det ikke er flere bøker som blir skrevet på denne måten. Jeg skal forsøke å la den ligge en stund, og så kommer jeg til å lese den en gang til. For dette var ren fryd for både øye og hug!

Nå må jeg bare få tak i Illiaden i samme serie som jeg har denne i, og det har vist seg å ikke være helt lett. Men jeg skal fortelle mer om det senere, når jeg har fått tid til å gjøre noen flere forsøk på å erobre den.

Norwegian Wood

Jeg simpelthen elsket «Kafka på stranden», så forhåpningene til Haruki Murakamis «Norwegian Wood» var store. Kanskje litt vel store, for skal jeg være ærlig (og det har jeg hørt man skal være), så syntes jeg ikke denne boka var så spennende. Den manglet surrealismen og snerten som «Kafka på stranden» hadde, i stedet for hadde den fått en del erotiske beskrivelser som minnet meg tidvis om ting man leser i Vi-menn. Sikkert greit til sitt bruk, og jeg skal innrømme at noen av beskrivelsene var ganske pirrende, men boka som sådann var kjedelig. Tenåringssex, studentdepresjoner, drikking, og puling. Ispedd en dose med psykiatri og gråteanfall. Sorry Murakami, dette funket ikke for meg.

Sommerens lidelse

Ok, på tide med en oppdatering som egentlig burde vært gjort for en god stund siden. Men av og til rekker bare ikke tiden helt til alt som står på listen over ting som skulle ha vært gjort. Bloggen er kanskje ikke av de høyest prioriterte tingene når sant skal sies, men det dukker da opp en oppdatering i ny og ne.

En god sommer har sine gode bøker, så også min. Men jeg leser krim hverken til påske eller til sommer, så valget faller nok litt annerledes. Og i år ble det lidelse som kanskje er en fellesnevner for bøkene jeg har tråkket meg igjennom.

Boken «Russerfanger» er skrevet av Einar Kr. Steffenvik og tar for seg sovietiske krigsfanger som ble holdt av tyskerne i Norge, og hvordan deres skjebne endte. Jeg har hatt lyst til å lese denne boken helt siden den kom tidligere i år, ettersom jeg fikk høre en del historier rundt de russiske fangeleirene på Etterstad av en gammel dame jeg besøkte når jeg jobbet i hjemmesykepleien der. Og sovieternes skjebne er ganske ugrei, og det finnes vel knapt like i historien. Holocoust – joda, det er nok like ille men har hatt så mye mer fokus enn det russerfangene har fått. Og russerfangene hadde vi rett utenfor stuedøren vår, både i Oslo og de såkalte grissgrente strøkene. Strengt tatt kan vi takke russerfangene for mye av vår infrastruktur som veier over fjellet. Boken er høyst lesbar, og anbefales, selv om jeg gjerne skulle sett ennå mer av skjebnene og litt mindre politikk. Det er sikkert viktig det også, men det er de enkelte skjebner som interesserer meg.

Osvald Harjos beskrivelse av hvordan han opplevde det å sitte i en sovietisk fangeleir ble en naturlig oppfølger etter å ha lest om russerfangene. Boken er fra 1956 og er dermed skrevet med en helt annen holdning og ordføring enn det «Russerfangene» er. Her er mye mer skjebne, og knapt politikk i det hele tatt. Noe overraskende egentlig tatt i betraktning den kalde krigen og Harjos nokså brutale opplevelse. Russerne står ikke tilbake for tyskerne når det gjelder å plage folk. Og jeg blir egentlig litt imponert over Harjo, som på tross av alt han har opplevd ikke bærer mer nag og bitterhet enn det han gjør. For om han gjør det så lar han det ikke skinne gjennom i teksten, Harjo skiller ganske klart mellom russere og sovietstaten – et skille man kanskje ikke ser så lett når det gjelder tyskere og Hitlerregimet.

Det har nok ikke vært mulig å gi ut denne boken før i disse dager; en fortelling om at det kanskje ikke var så innmari kult å være soldat i den tyske hæren heller. Og jeg må si at jeg var litt skeptisk til hele boken når jeg kjøpte den, det kunne lett blitt 191 sider med bortforklaringer og unnskyldninger. Rolf Ivar Jordbruen skriver sin hans mors onkels historie i denne boken, så det er ikke forfatteren selv som har vært i krigen. Men fortellingen er gripende og godt fortalt den, med smerte, kulde, lidelse og alle krigens absurditeter. Men den kommer liksom ikke helt opp til nivået på de to andre bøkene, lidelsen er ikke den samme, man får ikke den samme sympatien for menneskene bak skjebnene, det blir litt for selvvalgt. Selv om man sitter i klisteret når man har signert papirene, selv om man signerer fordi man er (og med rette) redd for kommunismen. Det blir noe litt vel naivt over det.

Så av sommerens tre lidelseshistorier er det nok Harjos jeg kommer til å huske best, den når dypest i smerten og den forteller mest om skjebnene. Om å sitte fast i gjørma av et system som ikke forholder seg til enkeltmennesker. Les den!

Prozac Nation

Så, endelig fikk jeg også lest boken som alle snakket om for en god del år siden. Boken om depresjoner som var så meget omtalt og kritikerrost, og som senere ble filmatisert. Her skriver Elizabeth Wurtzel åpent og ærlig om sin depresjon, vel i mine øyne skriver hun kanskje mer åpent og ærlig om som skjer rundt henne i en tid der hun har en alvorlig depresjon, enn selve lidelsen. Her får vi vite om seksualliv, gamle kjærester, og mye om familielivet hennes. Dette er bokens svake punkt i mine øyne, den er kanskje informativ om man ikke har vært borti lidelsen før i det hele tatt, men jeg tror kanskje ikke man lærer mer om depresjoner av denne boken enn man gjør om narkotika av å se «Fear and Loathing in Las Vegas». Dog skal sies at boken tar seg litt opp i den siste delen, og vi får høre mer om smertens karakter og kvaliteter.

Vel, vel, ikke den store leseopplevelsen på noen måter, men greit å ha fått med seg. For et innblikk i hva depresjoner er, og hvordan det oppleves å leve med det, anbefaler jeg heller Andrew Solomons «Mørke midt på dagen».

Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita

En herlig blanding av surrealisme og satire, og en veldig underlig historie. Man flytter seg mellom korsfestelser og Pontus Pilatus, til Moskvas litteratur- og teaterverden. Og hovedpersonen er ingen annen en Satan selv, og hans makkere en katt som går på to ben og snakker, og en snodig mann. Les mer om boken her, anbefales på det varmeste. Men vær obs på det det hverken er en bok for solvarme badestrender eller trøtte nattevakter. Selv om jeg valgte det siste.

Populærmusikk fra Vittula

Så, endelig, fikk jeg meg til å lese denne meget omtalte og svært så anbefalte boken også. Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Kanskje fordi den var så omtalt og så oppskrytt ble den en liten nedtur for meg. Eller så kan det være at hele boken ble lest mellom kl 0200 og 0600 (såkalt nattevaktslektyre). Men jeg er redd for at det er det første. Jeg syntes rett og slett ikke dette var noe særlig god bok. Første halvparten består i og for seg av gode skildringer av traurig svensk-finsk oppvekst på 60-tallet, den siste halvparten består av morsomme men intetsigende bekrivelser av ungdomsfyll. Den siste delen kunne sikkert vært delt opp og brukt som artige noveller i tilsvarende artige manneblader. Litt trist, for Niemi skriver godt og har mange flotte refleksjoner og observasjoner. Men det blir til slutt rett og slett innholdsløst.

Og så skjønte jeg rett og slett ikke den siste setningen. Kan være at forståelsen av den gir boken en dypere mening, men inntill noen har forklart meg den så er dette en nokså middelmådig bok for meg.