På kondis.no sitt forum ble jeg tipset om en artikkel som har en oppskrift på hvordan man skal forholde seg til dette, og jeg tror jeg skal følge samme programmet ganske slavisk. Det går ut på at man begynner med gåturer hvor man løper noe, og så kjører intervaller mellom å gå og å løpe rolig. Ved minste smerterier må man bare gi seg og gå tilbake for å forsøke på nytt senere. I tillegg bør man tøye muskelen for å sørge for at den er maksimalt fleksibel når man skal løpe igjen.

En forklaring på dette er at det er blodårene som ikke holder følge med løpeintensiteten, og man for en slags “legginfarkt”, med muskelfibre som nekrotiserer som følge. Disse musklene lager igjen arrvev som er stivere og mindre fleksibelt enn vanlige muskelfibre, og dermed gjør at de er med utsatt for denne skaden igjen. Forebygges altså med massasje og uttøying.

Dette programmet har jeg løslig basert på 12 week training, men da som sagt ganske forenklet frem til jeg skjønner noe mer av dette.

Saken er nemlig den at jeg gjorde et nytt forsøk på barfotløping i dag, med dessverre noe mindre hell en forrige gang. Det jeg ikke tenkte på i finværet var temperaturen på asfalten, for før jeg hadde kommet 50 meter bortover måtte jeg bare gi meg. Under hver for hadde jeg på de få skrittene fått to femkronestore blemmer!

Jeg må helt ærlig si at jeg virkelig ikke trodde at asfalt blir så varm, selv ikke om sola står å skinner rett på den. Men lærdommen er i hvert fall at på solfylte dager blir det en eller annen form for beskyttelse på bena.

Men jeg må bare takke de som arrangerte løpet, for det var virkelig moro, og ikke minst annerledes, å løpe under bakken. Og været ble jo nydelig løpevære også, med en 13-14 grader og ikke noe regn når løpet gikk (det regnet jo både før og etter). Tunnellene var som tuneller pleier å være, men det er jo moro å ha løpt dem – ikke bare rase igjennom med bil slik man pleier. Noe spesielt var det at jeg mistet stedsansen fullstendig også, jeg pleier jo normalt å ha en viss aning om hvor jeg er, men ikke denne gang. Jeg har virkelig ingen fornemmelse av hvor jeg har løpt. Men løp ned i bakken et sted, og så kom man opp et annet. Hva som skjedde på veien er ikke godt å si.

Jeg hadde et håp om å komme meg under 45 minutter denne gangen, men slik gikk det ikke. Jeg kom inn på 45:08, noe som gir 8 ganske så bittre sekunder for sent til målet. Men jeg var helt utslitt, og føler vel at jeg disponerte løpet så godt jeg kunne. Så alt i alt ganske fornøyd med løpet.

Les reportasje på Kondis.no Man kan se meg på videoen som ligger under komentarene 47 sekunder uti, med gul t-skjorte og sort shorts.

Og det må jeg si, det var en annerledes opplevelse. For det første så blir man så konsentrert om hvor man setter føttene (og det kanskje med god grunn) at man nærmest går i en eller annen form for trance, og så var det noe med den utrolig fine opplevelsen av å ha bakkekontakt. Man føler temperaturforskjeller, fuktighet, rugler og sprekker. En trebro, et betongstrekke, og en liten grusvei oppleves helt forskjellig, og sansene var virkelig til stede. Etter dette ble følelsen av å løpe med joggesko en følelse av å være nummen i beina, at man ikke har kontakt med fotbladene.

Jeg vil definitivt ha kontakt, men jeg ser argumentene med at det kanskje er litt mye glasskår og søppel (hva er det for noe med folk?) langs veiene. Så jeg skal nok skaffe meg en eller annen form for såle å ha under foten. Men den må virkelig ikke være tykk. Jeg har en FiveFinger i bestilling, og jeg gleder meg virkelig til den kommer etter dette.

Boken er kanskje noe sensasjonspreget, slik som mye amerikansk presse etter mitt inntrykk er. Hvis man klarer å bære over med dette, spesielt i bokens første halvdel, så er det både en inspirerende og facinerende bok. Jeg kommer nok ikke til å reise til Mexico med det første på bakgrunn av denne boken, men jeg ser ikke helt bort ifra at jeg skal prøve meg på et ultraløp etter hvert.

Boken anbefalles, og man kommer raskt til å spare inn hva den koster siden man kommer til å slutte å kjøpe dyre joggesko etter å ha lest denne. I hvert fall tror jeg mitt siste par med dyre sko er kjøpt.