Eiriks løperier

Vi bygger vegger

Dag 4

Fikk noen utfordringer i dag også, men ikke så mye som i går. Det vil se egentlig var det den samme kateteriseringen som i går, men jeg følte at det gikk mye bedre for min egen del i dag. Har vel kanskje modnet litt, eller klart å distansere meg litt mer. Det går forunderlig fort å bygge seg en vegg av profesionalitet, kaldt og kanskje til og med litt kynisk, men akk så nødvendig. Hadde vi som jobber i helsevesnet latt alle de sjebnene vi ser komme inn på oss, hadde vi ikke holdt ut lenge tror jeg. Kunsten er å la det gå inn på en på riktig måte.

Fikk også være med til en yngere bruker i dag, med multihandicap. Det var veldig mye som måtte gjøres der, og vi var der i over to timer. Men det var interessant fordi brukeren åpenbart ikke lot seg hindre mer enn nødvendig, til tross for at en er in en situasjon hvor en ikke kan råde over sitt eget liv. Jeg følte i hvertfall at jeg klarte å få god kontakt, og at vi klarte å bruke humor til begges beste.

Dag 2 og 3

Dag 2

I dag fikk jeg prøvd meg litt rent mentalt. I utgangspunktet var dette en dag som jeg har vært gjennom mange ganger før på jobb. Det vanlige, medisiner, en dusj, litt brødmat, blodsukker. Men en av brukerene vi gikk til hadde en historie og en livssituasjon som var ganske lik Katrines. Jeg ble sittende å prate en god stund, og det var ganske tøft. Det hang ganske klart for meg at dette var en situasjon jeg kanskje kunne ha vært i som pårørende, og jeg tror det hadde vært veldig vanskelig for meg å takle det bra. Jeg hadde store problemer med å holde en samtale i gang, når man kommer busende inn til en psykiatrisk pasient på den måten skal man være veldig varsom med hvor man trår. Jeg kjenner jo ikke historien, eller alt hva som har skjedd. Jeg kjenner min kones, og det er ikke så sikkert at denne informasjonen er spesielt relevant for denne brukeren selv om situasjonen oppleves om ganske lik. Jeg ble sittende å irritere meg ganske mye over at jeg ikke klarte å leve opp til mitt eget selvbilde når det gjelder psykiatri, jeg ble rett og slett tom for ord. Jeg tror nok jeg hadde klart å prate mer om jeg hadde kjent historien bedre, men jeg burde ha taklet det bedre enn det jeg gjorde. Realitet vs ego, 1-0.

Dag 3

Som dag to ble ikke dag tre den største utfordringen heller, med unntak av at jeg fikk være med på en kateterisering for første gang. Kanskje ikke det helt store for den som har vært i gjennom det noen ganger, men jeg syntes alikevel denne situasjonen var noe underlig. Når skal det sies at veilederen min for dagen var ytterst proffesionell, og hadde gjort dette veldig mange ganger før, og jeg håper (og tror) at jeg kommer til å bli like flink til å utføre det. Men det var alikevel noe veldig nedlatende over hele situasjonen. Der lå brukeren altså, med underlivet bart, og måtte ha hjelp til kanskje en av de mest private handlinger man kan gjøre, nemlig å tisse. Den gjengse mannen i gaten klarer ikke å tisse hvis noen ser på (jeg vet ikke om jeg klarer det heller), her er det altså noen som ikke klarer det uten å få besøk av mer eller mindre fremmede mennesker fra hjemmetjenesten, som stikker lange plastrør opp i urinveien får å få ut noe. Jeg håper jeg selv slipper å komme i den situasjonen noen gang.

Første dag i praksis

Okidok. I dag hadde jeg min første praksisdag på hjemmetjenesten området Romsås. Jeg syntes kanskje det var litt dumt siden vi ble sendt ut med en gang, jeg kunne kanskje godt tenkt meg litt til å bli kjent med stedet og de som jeg skal jobbe sammen med. Kanskje en liten samtale med hun som skal være primærkontakten vår. Kanskje en liten omvisning i lokalene. Slike småting. Men vi ble altså sendt rett ut i feltet.

Jeg ble sendt ut sammen med O., som viste seg å være en utrolig flink omsorgsarbeider. Han hadde jobbet det er 10 år, så han kjente alt og alle. Og det var morsomt og inspirerende å gå sammen med ham.

Brukerene var også hyggelige, stort sett i samme sjanger som jeg kjenner fra før, og vi gjorde ikke så mye nytt. Rent faglig var det kanskje ikke den mest utfordrende dagen. Men det hadde jeg vel heller ikke regnet med, med tanke på at det var vår aller første dag og de ikke skjenner til hvor mye vil kan fra før eller hvilke erfaringer vi har gjort før. Men siden jeg altså har jobbet en del i hjemmetjenesten vet jeg jo litt om hvordan ting fungerer og hva man møter.

På kvelden ble jeg sittende med turnusplanen vår, og ukeplanen. Begge skal skrives, og det burde vært gjort for lengst. Jeg ser nok at det blir værre en jeg først tenkte at praksisstarten ble utsatt med halvannen uke for oss. Det blir kinkig å klare og trykke de dagene vi mistet inn andre steder. I hvertfall kommer praksisperioden til å oppleves mer som heltid enn som deltid. Men det er jo ikke så mange ukene, vi overlever sikkert. Men det blir nok litt trangt med plass om man skal skrive studiekrav oppe i dette her også, og det skal man jo.

Det å skulle skrive en ukeplan er meg også et sant mareritt. Hvordan kan man detaljplanlegge noe som er så uplanleggbart som hjemmetjenesten? Kanskje det blir litt lettere når jeg får en primærbruker eller slikt, så jeg har noe mer håndfast å gripe tak i.

Primærbruker ja, ganske skummelt ord det også. Jeg vet ikke hvem det blir ennå, men jeg håper jeg får noe å bryne meg litt på. Kanskje en litt yngre, men pleietrengende person? De finnes jo, selv om de ikke er mange. Jaja, det blir vel spennende uansett, men det er virkelig skummelt.

Snakket så vidt med Heidi i dag også, og det fikk meg til å tenke på hvor glad jeg er fordi jeg ikke kom på sykehjemmet. Det hadde vært veldig vanskelig å skulle være på samme sykehjemmet som farmor ligger på, selv om jeg kanskje hadde havnet på en annen avdeling. Jeg tror nok jeg hadde følt det ganske forpliktende, og det hadde blitt ganske uprofesionelt. Men nå er hun jo en tur på sykehuset igjen også da, liker ikke utviklingen.

Legemiddelregning og attåt

I dag var det den skumleste av alle eksamner skulle man tro stemningen i salen, nemlig den beryktede legemiddelregningen. Enkel matte i og for seg, men ikke lov til en eneste feil gir et vist press. Angsten lå tett som tjukk skodde hos de fleste. Trist, for de fleste av dem har flere ganger bevist at de kan så utmerket godt denne matten, men så fort det blir eksamen så glemmer de alt sammen. Men jeg tror det gikk ganske greit for meg, det ville faktisk overraske meg veldig om jeg ikke står. Jeg er i hvertfall 99,9% overbevist om det jeg kommer til å stå. Så da var det unnagjort.

Etter eksamen var det selvfølgelig ut å ta en øl. Det er det som er det fine med eksamener, enten kan man ta en trøsteøl for at det gikk skitt, eller så kan man ta en feirepils for at det gikk bra. Og øl ble det, mer enn nok. Men det var utrolig hyggelig å lufte seg litt igjen. Mye godt øl. Øl, øl, øl. Sjelden at jeg er så full så tidlig på dagen. Hehe. Men nå skal det ikke skje før…. 2. februar var det noen som fortalte meg.

Om å skrive sine mål

Det er ikke så lett det her, skrive sine mål. Hvor vil du være om et halvt år? Slik rent faglig, hva ønsker du å ha lært i dette semesteret? En ting er å vite hvor man ønsker å dra på ferie til sommeren, en helt annen ting er å skulle vite hva man skal ha lært. Jeg trodde at læring var noe man reflekterte tilbake på, ikke noe man definerte på forhånd, at man skulle kunne si “jo, i løpet av det siste halv året har jeg lært at…” Men neida, ikke på høyskolen. Her skal man definere sin fremtid, og sin fremtidige lærdom. Hva vet vel jeg om hvilke erfaringer jeg kommer til å gjøre meg når jeg begynner i praksis neste uke? Jeg kjenner jo ikke primærbrukeren min ennå akkurat. Men læringsmål skal de ha. Smak på begrepet, hva skal du lære det neste halve året? Jeg skal på fjellet i hvertfall, til sommeren altså.

Kryptiske studiekrav

Så var vi i gang på skolen da, første økt er å utarbeide de studiekravene vi senere skal løse. Det høres kanskje enkelt ut å lage sin egne oppgaver, men det jo satt ganske mange parametere fra skolen av som skal fylles, og som dermed gjør det om mulig vanskeligere å lage oppgavene enn å løse dem. Lettere blir det ikke av at undervisningsplanen er ganske kryptisk formulert også, man må jo lese den ganske mange ganger før man skjønner hva man leser på i det hele tatt. Men det er sikkert noe man venner seg til, eller kanskje til og med lærer noe av. Det ville jo vært skrekkelig…

Etter skolen i dag fikk vi besøk av Stine med datter, og vi laget grove pannekaker med fyll av kjøttdeig. Mye jobb og mye søl, jeg hadde alt for lite egg i røra, så det var akkurat det det ble, røre. Men etter hvert fikk vi da laget noen pannekaker, og mette ble vi. Om pannekakene endog kanskje ikke så veldig pannekake ut. Men det er vel som detaljer å regne.

I går var vi på kino med Rønnaug og Vegard. Det må jeg si, jeg hadde fordommer mot filmen, og de ble oppfylt alle sammen. 2 og en halv time lidelse gjennom kjedelig 80-talls filming med pastellfarger i bakgrunnen og softede nærbilder. Takk som byr, det blir nok lenge til jeg setter mine føtter på en kino igjen. Men det var veldig hyggelig å ha besøk, det er jo ikke så ofte en ser disse menneskene etter at de har flyttet utenbys.

Men akk, nå må jeg begynne å renskrive studiekravene…

Kommunikasjon

Så var skolen startet opp igjen da. Det begynte ganske bra med kommunikasjonskurs. Jeg hadde vært igjennom ganske mye av det fra før, men det er altid greit å lære flere grep i å analysere litt hva en driver med. Og kommunikasjon er vel det kraftigste verktøyet som er tilgjengelig, ikke bare for sykepleiere. Var ganske artig fordi det ble brukt ganske mye rollespill i undervisningen, og det er gøy å få lov å leke litt. Om det er det mest effektive læringsredskapet vet jeg ikke, men jeg fikk da noen aha-opplevelser. Kurset varte over to dager, men det kunne de med hell ha strukket til tre. I samme øyeblikk som man endelig begynte å mestre oppgavene, måtte man bare kaste seg rundt og over på neste. Så det ble veldig intenst og krevende, og var så sliten etter siste dagen at jeg måtte legge meg nedpå for å hvile middag. Det er det jammen ikke ofte jeg gjør. Skal legge inn et godt ord for lenger kurs neste gang.

Katrine var med Hedin hos en øre-nese-hals spesialist i dag, og den legen hadde åpenbart ikke vært på noe som helst kommunikasjonskurs. Han ble vist litt sur både når Hedin ikke ville håndhilse på ham (hvilken 4-åring håndhilser?), og var heller ikke spesielt dyktig til å mestre undersøkelsen av barn (“Ja, hvis du ikke vil, så får du ha det så godt!”). Lokking, lirking, og distraksjon var vist ikke noe han var familier med. Så det kom ikke så mye ut av det, vi skal snakke med fastlegen vår igjen for å få en ny ønh-spesialist, som kanskje har litt mer greie på barn.

Eller så har den store geocache-planen min gått i vasken. Jeg hadde tenkt å overraske Huldra med å være den første som fant cachen hun akkurat har lagt ut, men dæng, der kom det en, nei to, før meg ja. Skal si noen av disse hardcore-cacherene er ganske kjappe. Skal se om jeg tar meg en tur til den cachen i morgen alikevel, tar det slik dagen faller av seg selv.

Har fått tak i noen TravelBugs-tagger nå også, så nå skal jeg ha min egen TB på veien. Han skal hete “Antonius Traveltrunk”, og forhåpentligvis ende opp i Japan. Og underveis skal alle som gir ham haik sende inn bilder av seg selv. Det blir morsomt å se hvordan det går.