Eiriks løperier

Så kom dagen jeg har gruet meg til

Så kom den da, dagen jeg har gått og gruet meg til. Dagen da Hedin ser på meg med forventningsfulle øyne, og proklamere at han vil også være med på fotballtreningen. “Men det var da ikke så ille” tenker du kanskje, men da har du ikke skjønt mitt intense hat mot denne ballsporten. Hvordan den har forfulgt meg som en mare, og stadig erklært meg som et utskudd siden jeg ikke har spilt det selv, helt fra den gang jeg var på en eneste trening på Lilleputtlaget til GREI, for å få beskjed om at jeg ikke var god nok. På LILLEPUTTLAGET! Av en VOKSEN trener! Hjelpes! Men nå er dagen her altså, og jeg må ta et oppgjør med mine egne forutintatte holdninger, smile pent og si: “Klart du skal, neste uke skal du få begynne.” Hva gjør man ikke for de små?

En callgirls intime betroelser

“Her, les denne” sa Stinemor mens hun dyttet en bok i hendene mine. Ok sa jeg, som vanlig ganske vrien å overtale til noe som helst. Boken har fått såpass mye omtale i media at jeg ikke gidder å gi den noen nærmere presentasjon her. Men det er altså i korthet noen som har funnet det for godt å gi ut en blog i papirform. Min konklusjon etter å ha lest boken er nok at blogger bør helst forbli på nettet, og ferdig med det. Vel og greit er det mange morsomme passasjer og treffende kommentarer i boken, men det mangler ett eller annet som jeg forventer av noe som blir utgitt på papir. Hva med en rød tråd, en handling, en slutt, og for den del en begynnelse som kan gjøre boken interessant. Men neida, dette er og forblir en blogg utgitt på papir.

Ikke det at den er dårlig, for det er den ikke, men den minner litt for mye om en novelle jeg minnest å ha lest i tidsskriftet “Vi menn” for en god del år siden. Den gangen var jeg i tennårene, og en hver tanke som inbefattet sex (noe som skjedde tidvis ganske ofte) ble ansett som utrolig spennende. Jeg vet ikke om jeg har blitt gammel, eller hva som har skjedd, men det er liksom ikke like interessant lenger.

Nei, blogger over det ganske land, forbli der dere er! Dere finner forøvrig bloggen til boken her.

(Og om noen lurer på hvorfor jeg plager meg selv med å lese hele boken når jeg åpenbart ikke finner den spesielt spennende, så har det seg slik at jeg er selverklært naiv, og tror stadig vekk at neste side kommer til å bli en fantastisk ting å lese. Selv om det så bare er en side igjen, kan det jo tenkes at den er helt utrolig. Og da vil jeg ha lest den.)

Eksperimentet som slo feil

De fleste av mine bekjente vet at jeg har et nokså, hva skal man kalle det, sterkt forhold til kaffe. To kopper før frokost er noe som ikke ville sjokkere noen, ei heller en rask espresso før man pusser tennene om kvelden. Et daglig forbruk som telles i antall traktere og ikke i antall kopper.

Men her for en stund tilbake fant jeg plutselig ut at jeg skulle gjøre et lite eksperiment, jeg er egentlig ikke sikker på hvorfor selv en gang, men jeg fant altså ut at jeg skulle ha en kaffefri måned. Om ikke helt fri så i hvertfall så lavt forbruk som mulig, maks en kopp om dagen. Og det funket det, vel og merke med en smule hodepine i noen dager men det gikk over. Så tiden gikk, og kroppen reagerte egentlig ikke noe særlig på det. Litt mindre enn det jeg hadde tenkt meg faktisk, så jeg ble nesten litt skuffet.

Men så er måneden over da, og jeg skal igjen sette meg ned å kose meg med mang en kopp om dagen. Men hva skjer? Jeg har plutselig MISTET sansen for kaffe! Greit med en kopp om dagen eller så, gjerne en god cortado eller lignende. Men jeg tar meg selv i å lage te når jeg kommer hjem, grønn te med sitron av alle ting. Hva har skjedd, har eksperimentet mitt endt opp med at jeg har havnet i teistenes rekker? Jeg vil drikke kaffe, men det smaker myrvann og magen får hetta etter andre koppen.

Så her sitter jeg da, med min kopp te og et vagt minne om den gangen jeg var kaffenarkoman. Grums, hva blir det neste? Ingen wisky? Fy og føy for en tanke!

På’n igjen…

Så var det et nytt semester da, og nok å gjøre. Det er ikke snakk om noen rolig start når høgskolen kjører igang igjen. Men det er jo ikke jeg interessert i heller da, bare 3 år igjen nå! Full fart med lange nåler! Jihaa!

Reklamens makt

Jeg har sagt det før, jeg er lettpåvirket av reklame. Så når en reklame for et eller annet gamblingfirma som jeg ikke skal nevne navnet på her påstår at jeg ikke klarer 100 situps i løpet av reklamen, så må jeg jo teste. Jeg kom til 82, men da klarte jeg ikke å reise meg fra gulvet på en stund. Jeg må vist trene litt, og så skal jeg jammen slå den reklamen ja..!

Maritim forhekselse

Jeg har syslet med båter i ganske lang tid nå, jeg har selv ikke hatt noen båter på vannet men et hagebåtvrak har jeg nå hatt. Men den maritime følelsen har liksom ikke tatt av helt. Men nå har jeg også blitt bitt av basillen etter å ha vært på Tall Ships Race. Nå er drømmen å ha en skute, kanskje ikke en av de største, men en aldri så liten Colin Archer eller noe slikt?

For en helg

Ok, litt lenger enn en vanlig helg da. For jeg fant ut at jeg ville ha med meg litt av Tall Ships Race når det var innom Fredrikstad. Og det er jo ikke hvert år akkurat, og jeg gikk glipp av moroa når det var i Larvik en gang for mange år siden. Så jeg hentet likegodt Hedin i barnehagen og satte kursen mot hytta.

Men hva møtte oss der? Jo, det tok ikke lange tiden før Hedin klarte å finne en forvirret og skremt liten nydelig kattunge i nærheten. Åpenbart gått seg vill i den store vanskelige verden, sulten og kald. Og etter hvert ganske uskillelig fra Hedin. Litt mat og en del kos ble ofret, men kreket kunne ikke klare seg i skogen alene, så vi var i veldig tvil om hva vi skulle gjøre. Vi endte opp med å levere den på Fredrikstad Dyrehospital, hvor de trodde de kunne klare å finne et hjem til den. Men jammen var vi nærme og ende opp med en kattepus denne helgen.

Så satt vi kursen mot Fredrikstad for å se på livet og på skutene. Og jeg må si jeg ble mektig imponert, det er noe veldig majestetisk over disse gamle fartøyene, det er en ro og karma som man ikke finner mange andre steder. Jeg skal riktignok spare meg for å begynne å nynne på gamle shantier, men moro var det. Vi gikk ombord i Shtandart, som virkelig er en båt man bare forelsker seg i. Og det gjorde Hedin også, med mange kanoner ombord, og en utforming som en gammel arketypisk sjørøverskute, var det bare et stort glis fra det ene øret til det andre, og å løpe fra kanon til kanon.

Og så var det rett over til Isegran hvor det var dragefestival. Og de skal jeg si, der var det virkelig mange som hadde møtt opp for å fly drage. Desverre tok jeg ikke med noen egne, så vi måtte ta til takke med de ikke så altfor bra dragene man fikk satt sammen på stedet. Men det var et yrende liv da, og Hedin var i 100 hele tiden. Om det fløy eller ikke spilte ingen rolle, men vi fikk nå etter hvert opp en slede som hang nogenlunde. Neste år stiller jeg med egen drage, ubetvilsomt! Flott initiativ, veldig moro for barna.

Etter det ble vi invitert ombord i Bris, en meget erværdig gammel dame som eies av en kamerat av min bror. Der overnattet Hedin i båt for første gang, til stor glede! Det ble selvfølgelig en tur inn til byen for å se på livet også, så det ble ganske sent i seng. Men en veldig flott tur.

Og dagen etter var det ut på sjøen igjen, for å følge paraden med de store skutene som skulle seile utover. Desverre var det litt dårlig vær, og litt dårlig samling på båtene. Og det var bare Shtandart fra Russland som gikk for seil! Fy og skam til alle de andre. Mest liv lagde nok Dewaruci fra Indonesia, med trommekorp og dansende gaster ombord. Helt klart våre vinnere de to.

Forøvrig ble vi litt av en atraksjon vi også, og det ble tatt rimelig mange bilder av oss også mens vi fulgte paraden. Moro med gammel klassisk båt..

For en helg!