Eiriks løperier

Det snør!

Det snør, det snør,
tideli bom.
De’r det det gjør,
tideli bom.
Nå snør det mye mer enn før,
tideli bom
og huttemei tu.

Så kaldt det er,
tideli bom.
Jeg kjenner det her,
tideli bom.
Jeg kjenner det på mine tær,
tideli bom
og huttemei tu.

Vår alles kjære Egner skrev denne lille sangen som setter seg fast denne morgenen. Ute ligger det et lag, riktignok et ganske tynt lag, med deilig hvit puddersnø. Himmelen over gir ingen antydning til at det skal slutte å lage denne formen for frossent regn med det første. Og inne i hodet mitt har jeg allerede lagt ut på skitur, tjafs – tjafs – tjafs innover østmarka, med apelsiner og varm kakao på termos i sekken. Solen skinner i hodet mitt, og refleksene fra de snøtunge grantrærne som lener seg lett mot skiløypa blender meg akkurat nok til at jeg kan argumentere for å bruke solbriller og dermed se litt kul ut også. Moder natur ligger å sover under en stor dyne, og jeg føler meg som lik en liten unge baser i sine foreldres seng. Tjavs – tjavs – tjavs.

Jeg har riktignok ikke fått kjøpt meg ski ennå, og eksamen kommer snikende om halvannen uke. Men den slags trivialiteter velger jeg å se bort fra i dag, for i dag er jeg på skitur.

Ønskelisten er klar

Etter ønske fra nær og fjern publiseres herved Hedins og undertegnedes ønskelister for denne julen. Et lite hint til onkler: vår humble bolig er bare på 55 kvadrat, og relativt mange av dem går med til leker allerede. Ting som kan pakkes ned, stues vekk, eller settes i hyller får ekstrapoeng fra foresatte.

Siden jeg ikke ønsker å plage alle som er innom her med denne listen, så må du trykke på dette for å få se listen: Read the rest of this entry »

En bok for kald te

Det finnes bøker som det utelukkende drikkes kald te til. Ikke fordi boken innbyr til å drikke kald te på noen måte egentlig, men fordi man i prosessen med å lage seg te rett og slett glemmer den mens den står og trekker. Koppen står på bordet, under en halv meter fra deg, men du enser ikke at innholdet blir kaldere og kaldere. Du enser ikke lenger klokken eller dagslyset, sulten er du utelukkende når forfatteren har vært så behjelpelig med å skrive litt om mat av og til. Du er i en annen verden nå, en verden hvor man kan snakke med katter og det regner fisk. En verden som Murakami leder deg inn, men kanskje ikke ut av. For dette er en slik bok som endrer deg, verden er ikke den samme etter man har lest denne boken. En bok man ikke vil skal ta slutt, men som man heller ikke klarer å legge fra seg. Men det gjør ingen ting, for tiden lever sitt eget liv, og den lineære kronologi er en menneskapt forenkling av virkeligheten allikevel. Nå vil jeg høre på Beethoven, og smake ål.

Noen ganger..

Noen ganger tar Odd Børretsen helt feil, noen ganger er rett og slett ikke livet ålreit i det hele tatt. Noen ganger har man bare lyst til å grave seg ned i første snefond, bare for å oppdage at selv om vi er midt i november og noen har skrudd av lyset ligger det ikke et eneste snøfnugg på bakken. Noen ganger er ikke livet ålreit i det hele tatt, for man har brukt den siste timen på å kjefte, smelle, tvangspusse tenner og lempe en liten gutt i seng, en liten gutt som normalt er ganske ålreit men ikke i kveld. Noen ganger er sletts ikke livet ålreit fordi man blir sittende å stirre på en tom laptopskjerm, som skulle vært fylt med kloke ord, fordi man sitter med en så gnagende følelse av at man er totalt misslykket som forelder, og at man har overreagert kraftig og sikkert gitt gutten traumer som kanskje gjør det ålreit og være psykiater om noen år, så mye at de kloke tankene som skulle vært skrevet uteblir totalt. Noe som ikke er det minste ålreit, for de skulle vært tenkt i går. Noen ganger er det så lite ålreit, at jeg er glad jeg ikke har en cd med Odd Børretsen, for om jeg hadde hatt ville jeg testet om den var ålreit som sendeplate. Kanskje opp til min kjære polske nabo som stadig føler for å dele i mine øyne ikke så veldig ålreit polsk techno med sine naboer. Noen ganger tar Odd Børretsen så feil, at man tyr til det eneste som faller en inn i hodet selv om det ikke er ålreit i det hele tatt, at man begynner febrilsk å tvangsnynne på “Du skal få en dag i morro..”, bare for å oppdage at man hverken husker tekst eller melodi.

Nei, noen ganger er det slettes ikke ålreit.