Eiriks løperier

Bursdag og nytt år!

Hurra! I dag fyller jeg år. Den nette sum av 33 år har jeg nå fått på nakken, ikke værst. Dette må selvsalgt feires, og hvilken annen anledning har en til å svi av en god del av studielånet på noe en egentlig ikke trenger i det hele tatt?

Jeg har i hvert fall klart å bestille meg en helt ny GPS. Med kart, bilnavigasjon, kompass og høydemåler. Morsom gadget eller hva? Nå skal det bli geocaching for alvor.. Eller noe slikt. Jeg skal selge noen dippedutter for å finansiere litt av den da, men det er en kul gave til seg selv eller hva?

Uansett, gratulerer med dagen til meg selv.

Og godt nytt år til alle dere andre!

Farvel.

Så var det slutt da. Dessverre. Men det har vært noen fine album, og jeg har rukket å få med meg et par fine konserter også. Men i går fikk jeg med meg den siste konserten, Gåtes avskjedskonsert på Rockefeller. Hva kan man si, de leverer varene så det holder. Nynne-nynne…

Men hva er det med disse menneskene som klarer å gå på slike konserter for å se ut som om de kjeder seg hele tiden? Jeg og kjæresten havnet midt i blandt en haug med mennesker som ikke så ut som de likte musikken i det hele tatt. Ærlig talt, når man er på en Gåte konsert skal man hoppe. Ikke stå eller sitte.

Et lite bilde av kjærsten min som ble tatt under konserten forøvrig, er hun ikke søt?

Men uansett, farvel og lykke til videre ønskes Gåte og crew. Jeg håper da inderlig at det ikke er siste gangen vi hører fra dere, selv om bandet gir seg mens de er på toppen.

Mystisk pakke.

Jeg elsker mysterier, og i dag fikk jeg en pakke som overgår det meste av det jeg har fått før. En liten pakke som ikke inneholdt noe avsender, bare boken “Vinterkrigen” som jeg har ønsket meg på ønskelisten min, og en islandsk utgave av hva jeg antar er “Fader vår” (Moder vår?). Ingen avsender, ingen poststempling som det går ann å tyde, og ikke noen skrift jeg klarer å gjenkjenne. Jeg har altså fått en bok jeg ønsker meg, helt uten at jeg vet hvem det er fra. Så vanvittig kult! Snakk om noe å gruble på i romjulen..

Sola har snudd!

Endelig har sola snudd, og vi går mot lysere tider igjen. Dagene skal bli lenger, og om ikke alt for mange måneder kommer de første vårkåte hestehovene og løvetannene til å presse seg opp gjennom gresstuster i grøftekantene rundt om. Riktignok kommer en noen vintermåneder først, men vi er på rett vei. Solen har født det nye året, sykelen gjentar seg.

Solsnu ble feiret med en liten samling i skogen, et bål ble tent og einkjelsbollen sendt rundt. Beklagligvis ble selve seremonien litt forkortet i henhold til planen, litt på grunn av regn og litt på grunn av andre forsinkelser som fant sted. Men det ble da en liten greie ut av det, og det var en veldig hyggelig kveld.

En av grunnene til forsinkelsen var at jeg klarte å rote meg bort i en skog jeg egentlig er ganske kjent i. Godt gjort, men når stier ikke ligger der man er helt sikker på at de gjør, og nattens mørke gjør at man tror man kjenner seg igjen på steder man etter noen minutter finner ut er helt feil slik at man snur for fjerde gang… Visse fordeler er det med Oslomarka, den er ganske full av folk. Så vi fikk da spurt noen som åpenbart var mer kjent enn meg, og vi ble loset på rett vei til slutt. Men jeg skal grave ned stedsansegoet mitt, og jaggu skal jeg kjøpe meg ny GPS med kart etter hvert. Litt flaut, særlig ettersom jeg hadde med meg den nye kjærsten min, og jeg skråsikkert hadde sagt at jeg visste hvor jeg var. Flaut, flaut, flaut..

Uansett: Godt solverv til dere alle, nyt dagene som blir lenger!

Det må ropes ut:

Jeg klarer ikke å holde meg lenger:

Jeg har fått ny kjæreste, og hun er så søt!

Het lengsel.

Følsomt lar man fingeren gli sakte ned på museplata, varsomt legge en finger oppå. Følge alle fingrenes bevegelser, opp, nesten helt til toppen, litt famlende og kanskje litt sjenert søker man seg bort til knotten; man vet hvor den er men alt virker så uvirkelig allikevel. Ikke trykke for hardt, varsomt – sakte – intenst. Man puster, lar lungene bli fylt med frisk luft, før man bestemmer seg. Ingen vei tilbake. Man lar lillefingeren rotere rundt tasten en gang til, bare for å være helt sikker. Så gjør man det, man lar fingeren presse mot, raskt denne gangen, kanskje litt nervøst. Mye spenning er i luften, men venter spent på hvordan dette blir mottatt av den andre parten. Så kommer det et lettelsens sukk, kanskje et lite gisp. Et ark som blir suget inn mot printerens kjærne, en helt ny og ubrukt eksamensoppgave skytes ut av printeren som et klimaks. Så er det bare å vente i tre uker før resultatet dukker opp.

En helvetes kinodag.

Ok, av og til må man ha en liten pause. Og i går kveld fant jeg men endelig tid til å se en film jeg har hatt en dragning for å se lenge, dragning og ikke lyst for jeg visste at det ikke var noen koselig film akkurat. Men at den skulle være så utrolig sterk og gripende som den var hadde jeg ingen formening om.

Filmen heter “Skilpadder kan fly” og handler om barns oppvekst under et krigstruet Kurdistan. Den begynner faktisk ganske humoristisk, og så blir den bare verre og verre. Og verre. Og til slutt blir den helvete på lærretet, og ingen av de som er i salen kommer til å si et ord på lenge. I hvert fall ikke så lenge man er i kinoen. Kanskje, etter 10 minutter når man får summet seg litt klarer man å stotre frem de første setningene. Er du som jeg, og er på jakt etter en film som kan komme til å endre livet ditt, eller i hvert fall bekrefte noen av de mistankene man har er dette en fin film. Vil du underholdes og fortsette et liv i pjatt og sus og dus; styr unna!

Bedre blir det jo heller ikke av at forfilmen, den norske kortfilmen “Bawke”, river sjelen løs fra ryggmargen og plasserer innvandringsdebatten inn mellom øyelokkene og øyeeplene dine, klemmer det fast og sprenger så hardt at det værste tannverk ville være å foretrekke.

Igjen sitter men med gråten pressende på, en utrolig sterk trang til å bare holde seg fast i personene som sitter ved siden og, og å avlyse barnevakten for i natt skal ungen din sove sammen med deg. Det er tryggest det.

Verden er så brutal, og man skal være så forbanna glad for det man faktisk har. Kompromissløst.