Eiriks løperier

Regnskap..

I dag satt jeg meg ned for å få litt oversikt over økonomien. For denne måneden har jeg tatt vare på samtlige kvitteringer og lapper, skrevet ned de minste kronene jeg har gitt til parkeringsautomater, og satt opp et helt nytt og mer korrekt regnskap enn det jeg hadde. Og så tok jeg utgangspunkt i dette, og de utgiftene jeg vet kommer og laget et skikkelig budsjett.

Og det ble mye rødt ja.. Sukk.

Jeg går ikke konkurs, men det blir ikke veldig mye salt på grøten heller. Og grøt skal jeg love at det blir; havregrøt, risgrøt, rømmegrøt på lørdager, fløyelsgrøt, og ikke minst den nye favoritten skrädmjölsgrøt. Men slik er det altså og være student, deltidsarbeidende, og forsørger på en gang. Ikke har jeg tid til å jobbe mer, ikke har jeg noe jeg kan stramme inn på.

Vel vel, 2 år igjen som student. Eller ca 850 dager jeg skal være ennå mer nøyaktig. Det er vel bare å holde ut.

Irriterende småsyk..

Så sitter jeg her da, med en hals som brummer og med et hode som er fult av bomull eller tilsvarende ullent materiale. Akkurat for syk til å gjøre noe vettug som skolearbeid eller en skitur (sukk), og akkurat frisk nok til å føle meg så lite syk at jeg føler at jeg burde ha gjort noe. Resultat er trøstespising av lakrisbåter og “Ut i naturen” på TV. Blæh!

Postkort!

Postkort er det eneste ordet som duger på forholdene som var i marka denne vakre dagen. Sol, noen få minusgrader, fløyelsføre. Og en fantastisk dag for å prøve seg på en litt lengre tur enn det jeg har gjort før. 30,1 km ble det til slutt. Turen gikk fra Skullerudstua, via Gullsmeden, Søre Elvåga, til Vangen. Tilbake over Sandbekken og Østmarkskapellet. I følge GPS’en greide jeg dette på 3t40min som skal gi 7,6 km/t i snitt. Kanskje ikke helt klar for OL ennå, men ganske så bra i egne øyne. Men jeg har på følelsen at jeg kommer til å bli litt støl i morgen, men det skal jeg kunne leve med.

Feber

En søt jente jeg datet rett før jeg traff Siv ga meg denne boken i hånden men beskjed om at jeg burde lese den. Og pliktoppfyllende som jeg er så har jeg selvfølgelig gjort det. Og Levi Henriksens bok er grei den, historiene er i og for seg moromme. Men jeg klarer liksom ikke å falle helt for stilen hans, det er noe for voldsomt over den. Ikke det at de er så voldelige, rett nok dør det både en og annen stakker i løpet av boken, men det er det at han skriver så kontrastfylt. Som om du skrur opp kontrasten på tv’n din, og alle nyanser og gråtoner blir visket ut. Og gjennomgående med punchliner som om det var en svenskevits som ble fortalt. Selv om boken skildrer ganske mye sosialrealisme fra grissgrente strøk så er det noe med plottene hans som blir for fiktive, de mister troverdigheten på sett og vis. Kanskje, hvis jeg hadde hatt feber..

Lang lang rekke..

Pingviner er facinerende dyr, og jeg har alltid hatt en forskjærlighet for disse skapninger som trosser en hver form for sunn fornuft ved å etablere seg på de steder på kloden som et menneskesinn fremstår som det værst tenkelige. Og der er jo når sant skal sies ganske morsome å se på også, selv om jeg syntes den form for artshumor er litt sneversynt.

Pingvinenes marsj er altså en og en halv time naturfilm som er satt opp på kinoene rundt om, og jeg fikk riktig så mange flashback til naturfagstimene for noen år tilbake. Det eneste som manglet var en klønete lærer og lyden av en sliten 8mm filmfremviser i bakgrunnen. Men i motsetning til de veldig pedagogiske filmene vi så den gang, var denne både artig klippet, hadde en fin historie, gode kommentarer og veldig god musikk.

Men filmen er meget sebar, og ta gjerne med de store barna. Lærerik, underholdende og vakker.

Det suser i Siv

Nå har kjærsten min fått seg blogg også, den finner du her. Gleder meg til å se hva hun kommer til å fylle verdensveven med. Og det skjer samtidig med at denne bloggen fyller omtrent et år i denne tiden.. Gratulerer til Siven og gratulerer til meg selv.

Vinterkrigen

For ikke så lenge siden mottok jeg som kjent en mystisk pakke som inneholdt boken “Vinterkrigen” av Bjørn Gabrielsen. Jeg vet ennå ikke hvem som sendte den til meg, men den er nå lest og jeg må takke den som sendte den til meg. Den falt i smak.

Jeg har i lang tid hatt et og annet problem med å føle meg “Norsk”. Ok, jeg har et rødt pass og fast bostedsadresse her i landet, men jeg sliter litt med å finne ut av hva dette begrepet “Norsk” egentlig innebærer. Egentlig har jeg slitt med dette helt siden den Store Gro uttalte at det var “typisk norsk å være god”, hva er noe det for arrogant sludder da? Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg mer norsk etter å ha lest denne boka. Tvert om, faktisk. Jeg bor her og er født her, men hva er nå dette å indentifisere seg med da? I følge boka er omtrent det eneste typisk norske å klage over været, som i verdens tredje rikeste økonomi egentlig ikke er noe å klage over fordi vi sitter godt på innsiden av solide og varme hus så godt som alle som en. Og boken river ned både den ene og andre myten om hva som er norsk. Og den tar for seg ganske mye annet også, folks hang til å være den de ikke er, og om idealer som ikke er det de utga seg for.

Det skal sies at boken er tidvis ganske spissformulert, og bryter både en og annen vitenskapelig regel for forskning, men den har sine poenger som i Garbrielsens ord er ganske lette å observere, og som man egentlig blir litt oppgitt over seg selv for at man ikke har sett før. Det ligger jo så i luften. Men den er morsom, rimelig og ikke alt for lang. Så den anbefalles lest.

Og om nordmenn klager på været, tja, det er jo bare å lese min egen forrige posting her det.