Etter mye mikling og fiksing, av- og påslagning, vending og vriing av mobilen har jeg nå fått oppdatert softwaren på mobilen. Så får vi håpe at den har litt mindre feil enn det som det var på den, og kanskje at den ikke låser seg fult så mye. Det er lov å håpe i hvert fall. Men jeg er ikke helt overbevist..
Klisterføre stinker! Ikke noe mer å si om den saken.
Er det mulig! Dette er min tredje(!) telefon på rad som finner ut at når de er et år gamle er det på tide å vandre til de evige bølgelengder. Konspirasjonsteorier om at det er “bugs” som er lagt inn på fabrikken for å selge fler telefoner slår meg ganske hardt, selv om jeg ikke har fnugg av bevis for det. To beskjeder til Siemens: 1) Jeg skal tyne denne telefonen til den ikke funker i det hele tatt! 2) Min neste telefon blir IKKE en Siemens! Beskjed til alle andre: Om jeg ikke svarer på telefonen med en gang, så send meg en mail. Jeg har mest sansynlig eksplodert og kastet telefonen i veggen.
Her sitter man å stirrer ut av et solfylt vindu, med glitrende skiføre og gode boller på Mariholtet. Men har man tid til å komme seg ut? Neida, her må man sitte og være flink, gjøre oppgaver og skrive vettuge responser. Og er det ikke tasting på pc’n, så har jeg en bil jeg må skru på. Sukk. Skulle så gjerne vært i løypa nå, sust nedover de slake bakkene på vestsiden av Elvåga, kjent vinden i ansiktet og lukten av vår-yr gran. Men på fredag, da skal jeg på tur med Siv! Gjett om jeg gleder meg.
Det finnes øyeblikk hvor man går fra å være sliten til å bli slithen! Som når man tar for gitt at røde streker på kartet er oppkjørte løyper, bare for å finne ut at det kan ta noen dager før de løypetråkkerne rekker å kjøre opp alle spor. Da kan det hende man gjøre løypevalg som i ettertid viser seg å kanskje ikke være så smarte, og man går 3-4 km oppoverbakker i 60 cm nysnø. Da blir man fort slithen. Og som om det ikke er nok, når man endelig da kommer seg ned til bedre løyper og oppkjørte spor finner man ut at man ikke har mer en tiden av veien for å rekke å hente poden i barnehagen. Så om man ikke var slithen fra før, så blir man Shliithen! ettersom de siste 6,5 km blir ren og skjær spurt. Men men, 36 km klokket på GPS’en, og siden det måtte gå ganske raskt unna for å rekke barnehagen sto maksfarten på over 40 km/t! Yiha.. Ikke snakk om noen ploging her i gården nei. Men akk så slithen!
Bjørn Gabrielsen må definitivt erklæres som konge av spissformuleringer, hertug over snodig kunnskap og keiser over underlige detaljer. Jeg leste jo “Vinterkrigen” for et øyeblikk siden, og når jeg fant ut at min kjære Siv satt på ett eksamplar av hans første bok “Lutefisk på prærien” måtte den jo leses.
Og hva skal man si, boken er svært underholdene og anbefalles lest. Men man sitter igjen med en følelse av at man leser et manus, eller i det minste et produkt som er ganske uferdig. Det er vel Gabrielsens skrivestil som er slik, men det føles som det er ett eller annet som mangler.
Jeg lærte kanskje fler sære detaljer av denne boken enn “Vinterkrigen”, og den var ganske spennende rett og slett fordi den tok tak i noen av mine egne fordommer mot Amerikanere og gir et innblikk i av at de er ganske forskjellige over der også. Det er ikke bare idioter, selv om det er ganske mange av dem som profilerer seg som det. Boken er rett nok skrevet før “9/11″ og en del ting har nok forværret seg, men strengt tatt er det ganske feil å dømme 270 millioner mennesker på bakgrunn av noen avisoverskrifter.
Men alt i alt er “Vinterkrigen” en bedre skrevet bok, og det skulle bare mangle siden denne boken er skrevet en god stund før. Noe mer erfaring av å skrive bøker har han vel fått underveis. Men som sagt, les den – for all del.
Men nå tror jeg forøvrig jeg skal karre meg tilbake til fagbøkenes verden, selv om det er veldig mye spennende litteratur der ute, som bare venter på å bli lest. Men det får bli en annen gang, fysiologien her kommer jeg!
