Da er kontrakten signert av alle parter, og “Pirat” har byttet eier. Og ny eier er mine foreldre, min bror, og meg! Min første båt faktisk! Litt giret nå, det er ikke akkurat hver dag man er med på å kjøpe en 41′ veteranbåt. Bildet er tatt i 1935 når hun var helt nybygd. Ah.. Gleder meg til neste sommer allerede!
Jeg er jo som kjent stor fan av Lev Nikolajevitsj Tolstojs forfatterskap, og da jeg snublet over kortromanen “Ivan Iljitsj’ død” så måtte den leses. Lite visste jeg da om at den burde være pensum for sykepleierutdanningen. Men det burde den etter min mening. Og i følge etterordet av oversetteren er den pensum på flere medisinske fakulteter rundt om i verden.
For Tolstoj problematiserer ikke bare døden på en fantastisk og filosoferende måte, han gir også en meget god beskrivelse av hvordan det er å dø av kreft. Smerten, fortvilelsen, livsgnistene, håpet, og håpet som svinner hen. “Snart blinker det en dråpe av håp, snart bruser det et hav av fortvilelse.” Angsten for å dø, og ikke minst angsten for å leve falskt. Erkjennelsen av et falskt liv, angeren, og så intet. Og karakteren Gerasim som på mange måter personifiserer god sykepleie, i hvert fall ekte medmenneskelighet, er jo en inspirasjon.
Boken er lettlest, men tungt fordøyelig. Det er i hvert fall denne typen bøker som går innpå meg. Som gir meg muligheten til å spørre meg selv om hvordan jeg lever, hvordan vil jeg møte døden? Hvordan vil du møte døden?
Av og til tenker jeg med meg selv, at med familiens lettere nautifile legning er navnet “Indregård” ganske missvisende. Kanskje “Yttreskjær” eller “Drattilsjøs” hadde vært et mye mer passende navn på familien. Og nå når vi nye høyder, eller kanskje man heller skulle si lengder. For familen har bestemt seg for å gå sammen om 41 fot med flytende trevirke, 8 ivrige sylindere med en lyd som selv “Il tempo gigante” ville snudd seg etter, soveplass til 8, vannfortrengning på rundt 9 tonn, og vil du være med på vårpussen er du hjertelig velkommen. Om ikke sjebnen skulle være ytterst ugrei så heter familens nye hobby “Pirat” og ser slik ut:
Du kan se noen fler bilder her
Da var man i gang med medisinsk praksis på Ullevål. Mye moro, veldig utfordrende og litt skummelt. Og det varer helt frem til 1. desember, det vil si når jeg er ferdig der er det på tide og handle julepressanger.
NB: Jeg får ikke lov til å ha med meg mobiltelefon i praksis, mobilsvar må forventes. Men jeg ringer opp så fort jeg kan om dere legger igjen beskjed.
Dagen i dag startet med frokost og kaffe på Mariholtet, fortært utendørs under skyfri himmel og med utsikt mot Elvåga. Kroppen nøt den varme kaffen sammen med oksygenrik luft, og tiden var det ingen som tok notis av. Hvordan en dag skal kunne startes bedre enn det, det vet ikke jeg.
Etter frokost tok Siv og jeg vår første post på Kjentmannsmerket, før vi tok fatt på den blåmerkede stien tilbake til Sarabråten.
Av og til er livet bare deilig..
Denne helgen var det duket for hva som nok desverre må kalles avslutningen på en fantastisk båtsessong. (Tenke seg til, selv jeg har fått brukt båten i år!) Hedin og jeg møtte Onkel Frode med Viktoria på fredag, Siven hadde desverre blitt syk så hun ble ikke med. Så gikk vi sammen med Bris og en annen hacker ut mot Oscarsborg. Der lå det allerede en 8-9 båter da vi kom, så det ble en god samling med klassiske linjer og mye blanklakkert mahogny.
Lørdag ble benyttet til å utforske festningen og festningsmuseet. Jeg hadde aldri vært der før, så det var kjempespennende å se et sted som man har hørt så mye om. Det var jo litt liv der en kald vårdag i 1940.. Hedin syntes det var kjempeartig å løpe (eh.. klatre er nok et bedre ord) rundt alle kanonene og alt annet spennende som var der. Og jeg må gi forsvaret skryt for å ha laget det hele om til et svært barnevennlig sted. Vi skal tilbake hit neste sommer for å se mer, for her var det åpenbart ganske gøy å være.
Deretter var det meningen av vi skulle gå i konvoi til Moss hvor hele CMB var inviterte på tapas sammen med KTK. Men det ble ikke mye av konvoien, det var såpass hardt vær ute på sjøen at det varte ikke mange minuttene før alle hadde seilt sin egen sjø, og “konvoien” besto av Johanne og oss i Viktoria. (Dette var strengt tatt ganske elendig regissert av hvem det nå var som hadde regien). Det var VÅTT! Sjøen gikk såpass hardt at mer eller mindre samtlige bølger sendte en god og kald saltvannsføyke rett på meg som sto ved roret. Kaldt og vått, og mye bølger. Selv om Frode og jeg nok kunne ha klart oss uten akkurat det, så var det gledeshvin å høre fra Hedin og Frida som lå under dekk og storkoste seg hver gang baugen løftet seg godt opp. Når vi kom frem til Moss kunne vi nok ha vridd opp hele båten, det var vått, vått og vått. Mine grande planer om potetkoking og joikakaker om bord ble svært raskt byttet ut med en pizza på et nærliggende bakeri for slikt, mens vi ventet på at alle skulle gå i samlet flokk for å spise tapas.
Og da vi omtrentlig hadde fått tørket opp det meste av båten, så kom regnet. Og tordenværet. Begge deler ganske voldsomt. Men jeg må innrømme, at å sitte i en båt og høre regnet tromme mot taket eller kalsjen er faktisk veldig greit. Det er noe helt eget med det, og særlig når det skjer i en god gammel ærverdig trebåt, og med et lite glass sterk drikke ved siden av. Da er faktisk livet ganske fint. Båter kan brukes i annet vær enn bare solskinn også, men det forutsetter en viss størrelse.
Søndag var tilegnet mer regn, og hjemreise hvor Hedin og jeg dro innom Moss for å bade for første gang denne høstsessongen. Det var ganske fint det også skal jeg si dere.
