Sommerens lidelse

Ok, på tide med en oppdatering som egentlig burde vært gjort for en god stund siden. Men av og til rekker bare ikke tiden helt til alt som står på listen over ting som skulle ha vært gjort. Bloggen er kanskje ikke av de høyest prioriterte tingene når sant skal sies, men det dukker da opp en oppdatering i ny og ne.

En god sommer har sine gode bøker, så også min. Men jeg leser krim hverken til påske eller til sommer, så valget faller nok litt annerledes. Og i år ble det lidelse som kanskje er en fellesnevner for bøkene jeg har tråkket meg igjennom.

RusserfangeneBoken «Russerfanger» er skrevet av Einar Kr. Steffenvik og tar for seg sovietiske krigsfanger som ble holdt av tyskerne i Norge, og hvordan deres skjebne endte. Jeg har hatt lyst til å lese denne boken helt siden den kom tidligere i år, ettersom jeg fikk høre en del historier rundt de russiske fangeleirene på Etterstad av en gammel dame jeg besøkte når jeg jobbet i hjemmesykepleien der. Og sovieternes skjebne er ganske ugrei, og det finnes vel knapt like i historien. Holocoust – joda, det er nok like ille men har hatt så mye mer fokus enn det russerfangene har fått. Og russerfangene hadde vi rett utenfor stuedøren vår, både i Oslo og de såkalte grissgrente strøkene. Strengt tatt kan vi takke russerfangene for mye av vår infrastruktur som veier over fjellet. Boken er høyst lesbar, og anbefales, selv om jeg gjerne skulle sett ennå mer av skjebnene og litt mindre politikk. Det er sikkert viktig det også, men det er de enkelte skjebner som interesserer meg.

Moskva kjenner ingen tårerOsvald Harjos beskrivelse av hvordan han opplevde det å sitte i en sovietisk fangeleir ble en naturlig oppfølger etter å ha lest om russerfangene. Boken er fra 1956 og er dermed skrevet med en helt annen holdning og ordføring enn det «Russerfangene» er. Her er mye mer skjebne, og knapt politikk i det hele tatt. Noe overraskende egentlig tatt i betraktning den kalde krigen og Harjos nokså brutale opplevelse. Russerne står ikke tilbake for tyskerne når det gjelder å plage folk. Og jeg blir egentlig litt imponert over Harjo, som på tross av alt han har opplevd ikke bærer mer nag og bitterhet enn det han gjør. For om han gjør det så lar han det ikke skinne gjennom i teksten, Harjo skiller ganske klart mellom russere og sovietstaten – et skille man kanskje ikke ser så lett når det gjelder tyskere og Hitlerregimet.

Helvete på jordDet har nok ikke vært mulig å gi ut denne boken før i disse dager; en fortelling om at det kanskje ikke var så innmari kult å være soldat i den tyske hæren heller. Og jeg må si at jeg var litt skeptisk til hele boken når jeg kjøpte den, det kunne lett blitt 191 sider med bortforklaringer og unnskyldninger. Rolf Ivar Jordbruen skriver sin hans mors onkels historie i denne boken, så det er ikke forfatteren selv som har vært i krigen. Men fortellingen er gripende og godt fortalt den, med smerte, kulde, lidelse og alle krigens absurditeter. Men den kommer liksom ikke helt opp til nivået på de to andre bøkene, lidelsen er ikke den samme, man får ikke den samme sympatien for menneskene bak skjebnene, det blir litt for selvvalgt. Selv om man sitter i klisteret når man har signert papirene, selv om man signerer fordi man er (og med rette) redd for kommunismen. Det blir noe litt vel naivt over det.

Så av sommerens tre lidelseshistorier er det nok Harjos jeg kommer til å huske best, den når dypest i smerten og den forteller mest om skjebnene. Om å sitte fast i gjørma av et system som ikke forholder seg til enkeltmennesker. Les den!

august 26, 2008 • Posted in: Bøker

Leave a Reply