Whiskyoppdatering..

Det er jo faktisk et år siden jeg har skrevet noe i denne bloggen om noe som helst, og siden jeg har løpt mine kilometere i dag så er det på tide å kaste seg over whiskyen for en liten whiskyoppdatering.

auchentoshanVi begynner med Auchentoshan Three Wood som er en trippeldestiler lowland, modnet på spanske sherryfat som det står så fint på flasken. Den er rund og fin i smaken, kanskje litt cognacaktig, og ganske søt. Dessverre faller den ikke helt i smak hos meg, den blir litt for anonym og mild – og totalt uten ettersmak av noe som helst. Synd, for den har jo et flott navn (jeg har ingen aning om hvordan det uttales).

I en helt annen ende av skalaen finner vi Lagavulin 16 år. Jeg har jo tidligere skrevet om 12 åringen, som falt i svært god jord. Og det gjør helt klart 16 åringen også. En ramsalt og røykfylt «nær havet» opplevelse, med en lett smak av hampetrosser og uvær. Med et kraftig førsteintrykk i munnhulen, som brer seg bakover på tungen slik sjøen slår mot land, og med en ettersmak av saltmat og søtmat og penger og gull.

old-pulteneyOg mens vi er ved havet kan vi fortsette med en whiskyflaske jeg kjøpte på infall på Systembolaget i Arvika som jeg droppet innom ved en anledning, kjøpt utelukkende fordi den hadde slik en fin skute på etiketten: Old Pulteney. Den starter med en lukt som nytjeret skute, jeg tuller ikke. Og så fortsetter den å fylle munnhulen med en blanding av saltvann, røyk, bunnstoff, karamel og litt sitrus. Produsenten beskriver seg selv som «the genuine maritime malt», og det tror jeg på. Her synger Tom Waits shanty-duetter med Erik Bye; måkene driver med sitt, og man sitter mentalt i vannkanten. Oh yeah! (Det skal testes flere i denne familien!)

Og så fra sjøen til ilden; Smokehead Extra Rare. Etter ett litt «skuffende» førstemøte med den vanlige Smokehead’en så tar denne tappningen definitivt igjen. Den slår, hardt. 50% tykk og fet røyk blandet opp med 50 % saltvann. Trendy design, og dataspillmusikk på nettsidene sine; men vel verd å innhalere – jeg mener drikke.

En rekke gode whiskyer denne gangen, og avsluttningen blir ikke dårligere; Ardbeg Uigeadail. Ardbeg er og forblir en yndling, alle tappningene jeg har fått anledning til å smake til nå har gitt resonans i topplokket og straks underhold mine smaksløker med vellyst. Ei er det annerledes denne gangen. Kanskje ikke så ekstrem i røyksmaken som 10-åringen, men fremdeles med en følelse av å drikke et godt bål. Dessuten har jeg funnet ut at de selger treningstopper på hjemmesidene sine, og som en løpende whiskydrikker er selvfølgelig denne bestilt. Jeg løper for Arbeg!

november 9, 2009 • Posted in: Whisky

Leave a Reply