Oslo Maraton – endelig!

Endelig har jeg løpt et helt maraton; 42195 meter gjennom Oslo gater ble tilbakelagt på 4:01:56. Jeg er så utrolig glad, både for å ha gjennomført, og å ha gjort det på en anstendig tid.

Det var rimelig kaldt der da vi stilte opp til start, men været var i hvert fall bra. Overskyet, men med muligheter for sol utover dagen. Jeg stilte opp ikke så langt bak fartsholderen for 4 timer, siden det var dette jeg håpet – men ikke helt trodde på. Etter at kanonskuddet(!) smalt kl 1033, var alt et såre kaos og køgang frem til man hadde kommet seg ca 500 meter ut i løypa. Da løsnet det noe og avstanden ble litt lenger mellom deltagerene. Jeg måtte øke farten noe for å finne igjen fartsholderen som hadde forsvunnet i mengden. Av en eller annen grunn hadde ikke han ballong slik som de andre, og det var ikke helt lett å se ham. Men jeg fant han da til slutt, og la meg pent og rolig noen meter bak ham. Der møtte jeg også Thomas, som jeg går på skole med. Det er helt klart hyggelig å løpe sammen med noen man kjenner (og selvfølgelig bruke resten av året på å minne ham på at jeg slo ham med 3 minutter..)

Løypa gikk fra festningsplassen, langs havna ned til Operaen, og videre ned mot Sjursøya hvor vi snudde og løp tilbake til kvadraturen, opp til Carl Johansgate ned til Universitetsgata og opp igjen til Stortingsgaten. Deretter ut på Rådhusplassen, opp vika, langs Gamle Drammensveien mot Sjølyst, tilbake langs Frognerstranda, en runde rundt på kontainerhavna, og så over Aker Brygge tilbake til festningen og så en runde til.

Den første runden gikk egentlig veldig greit, kroppen hadde ikke noe å utsette på den, og farten var etter min oppfatning litt lav for hva kroppen min ville. Men jeg var livredd for å møte veggen på 35 km som «alle» snakker om, så jeg lå bak fartsholderen og tok det med ro. Da vi kom på festningsplassen for å starte på andrerunden, så ble det litt for tett for meg med deltagere. Jeg gled derfor sakte forbi og økte farten en liten aning. Og greit var det, for jeg fant senere ut at fartsholderen hadde sprukket og ikke klarte å holde farten han skulle. Og siden jeg hadde tatt en kjapp beslutning om å løpe uten klokke og alt slik, så hadde jeg ingen indikasjoner på hvordan vi lå an.

Da jeg nærmet meg 30 km begynte jeg å kjenne det godt i beina, og en krampe (kjentes som om det var en hard tennissball inne i venstre lår) begynte å melde sin ankomst. Jeg valgte å bare ignorere den, og la alt mitt håp i at den skulle gå vekk om jeg bare tok det med ro (og det gjorde den, men ikke før ved 38 km..). Magen begynte også å vise tegn på at dette var noe den ikke var vant med, og ikke helt sikker på om den likte. Jeg hadde tatt en banan på alle matstasjonene, og bøttet nedpå med den giftblå Poweraiden som de delte ut for hver 5 km. Grums, grums, det knøyt seg og gjorde det klart at dette var ikke kost den ville se noe særlig mer av. Jeg gjorde også et forsøk på å dytte nedpå noe næringsgel, men det smakte så j*** at jeg ga opp etter å ha tatt halve (Teste på forhånd? Ikke denne karen nei..). Heller sulten og utslitt enn å spy på Carl Johansgate…

Kroppen ble mindre og mindre villig til å samarbeide, og etter drikkestasjonen på Sjølyst hadde den ikke lyst til å løpe igjen, men når jeg først fikk sparket igang beina så klarte jeg å holde farten oppe i hvert fall. Men jeg begynte å grue meg til siste drikkestasjon, kom jeg i det hele tatt til å klare å løpe igjen etter at jeg hadde stoppet for å drikke der? Jeg har så langt ikke klart å drikke i fart, og drikke trenger jeg om jeg skal komme frem i det hele tatt..

Turen inn fra Sjølyst var lang, og jeg følte at det gikk sakte. Gleden over sjøutsikten var nok ikke like stor som den hadde vært ved den første passeringen. Fokuset lå nok med på asfalten, og å flytte på føttene. Bena begynte å bli tunge, og jeg kjente at jeg begynte å bli ganske sliten.

Ved siste mat- og drikkestasjon valgte jeg bare drikke. Kroppen orket ikke mere bananer, selv om de sikker gjorde godt. Jeg var ikke sikker på om jeg klarte med Poweraid heller, men jeg helte i meg en kopp allikevel, og et glass vann for å få vekk smaken som nå var ganske så kvalmende. Ved et siste krafttak klarte jeg å få beina til å løpe igjen, men nå var det slutt fra kroppen sin side. 3 km igjen, og kroppen er i aktivt forfall. Knærne verket, skuldre var stive, albuer knaket, anklene registrerte hvert skritt som ble tatt, og det var et mas å løfte føttene opp fra bakken. For å ikke snakke om nokså høylytt klaging fra hoftene. Men jeg skulle..!

Ut fra Aker Brygge sluttet hode å virke også, og jeg mistet plutselig fullstendig grepet på hvor jeg var og hvor jeg skulle. Jeg viste jeg skulle mot festningen, og den lå over der, men hvor var løypa? Heldigvis var jeg ikke alene, så jeg jeg la meg tett oppi ryggen til en annen løper, og håpet at hun visste veien. Og det gjorde hun, så vi kom oss over på festningssiden. Og da begynte hodet å virke litt igjen også, så jeg klarte å se løypa videre.

Den siste kilometeren ble merkelig, fordi hodet følte at jeg var i mål og at man hadde klart det, mens beina var veldig tydelige på at det var langt igjen. Og ikke nok med det, de siste 500 meterene er på ujevn og gammel brostein. Og en forferdelig bakke opp til festningsporten.. Men nå begynte hodet for alvor å si sitt, og musklene hørte lydig på (heldigvis), så krefter til den siste kneika ble mobilisert og den ble tilbakelagt i grei hastighet. Helt på tampen, de siste 150 meterene ble det til og med en sluttspurt, hvor jeg ble liggende å knive med en annen deltager som også spurtet. Det holdt, jeg kom i mål, med hodet hevet og god stil (tror jeg).

Så sliten! Så sliten! Jeg har aldri vært så sliten noen gang! Men akk så deilig, så utrolig deilig å ha gjennomført! Alle muskler i kroppen er helt tømt for energi, alt har gjort sitt og klart å samarbeide hele veien for å flytte mitt legme 42 km for egen maskin. Og på 4:01:56! En tid jeg drømte om, men knapt håpet på. Sliten, men lykkelig!

Curro ergo sum!

september 28, 2010 • Posted in: løping

Leave a Reply